BERGTATT en rallaropera
Hvordan skape et nytt drama..
... av byggingen av en jernbane? I en gammel lokomotivstall, uten scene? Hvordan knytte det til noen få roller som kan bære hele historien; det enorme byggeprosjektet; 2,5 mill. årsverk - noe som berører hele industrialiseringen av Norge? Kan man både lage noe storslagent, og samtidig lite og enkelt? Noe som blir en tidsreise til en annen tid, men som allikevel skaper et nytt utrykk? Som får folk til å forstå og oppleve hva som virkelig ble skapt den gangen for 100 år siden, og bli inspirert til se på nyskapning i perspektiv av det gamle?
Konseptet tar form:
Fremveksten av Bergensbanen fulgte et annet samtidig fenomen; fremveksten av stumfilmen. Det finnes et stort tilfang av gammel film og foto i tilknytning til Bergensbanen. Den dominerende filmgenren som vokste frem var melodrama, opprinnelig en genre innefor dramatikk i siste halvdel av forrige århundre. Det var kampen mellom det onde og det gode med erotiske undertoner. Kjærlighet mot mørkt begjær. Rollene var helt, skurk og kvinne. Melodramaet er de store følelsers genre. Mindre kjent er at det var den eneste genren der hovedpersonen var kvinne; det var hennes historie man fortalte: Historier om å være kvinne i et mannsdominert samfunn der hun måtte forholde seg til konsekvenser av menns valg uten medbestemmelsesrett; kampen mellom den tradisjonelle kvinnerollen og det indre opprøret symbolisert gjennom frigjort kvinnelig seksualitet.
Dramaet i høyfjellet trengte noe som kunne bære de store følelsene. Både mht plot og spillestil korresponderer melodrama med de store følelsene i opera. Samtidig krevde dramaet en form som kunne gjenskape atmosfæren under byggingen av banen. Mot denne bakgrunnen tok konseptet form:
En forestilling tar form
Forestillingen Bergtatt er et gjenskapt skjebnedøgn mellom to menn og en kvinne i en vinter med snøstorm og med sprengningsarbeide i en tunnel med farlige fjellmasser.
Det var tre roller i dypet av fjellheimen som gjorde byggingen mulig: Ingeniøren som skapte traseene, broene og tunnelene; Rallaren som bygget dem og hugget og sprengte fjellet ut med håndkraft; og Kokka, som holdt mennene i live midtvinters uten sikre forsyninger...
Scenen bygges i den store vognhallen, der den originale brakka utgjør kokkas verden. På motsatt side av scenen kjøres ingeniørvognen inn på skinnegangen, som jegerens og ingeniørens verden. På scenens bakvegg settes det opp et lerret, der film av skiftende landskap og nyskapte stumfilmscener forteller hvor vi er. I enkelte scener vil film kombineres med tekstplakater/replikker som i stumfilmen; akkompagnert av innspilt og live musikk på klaver for å underbygge stemningen i scenene.
Musikken blir arrangert som en musikalsk montasje – med elementer av opera, lydkulisser, rallarsang og gamle arkivopptak fra Bergensbanenes åpning. Det blir kjente, dramatiske arier og duetter fra operaer som Tosca, Traviata og Il Pagliacci; det blir snøstorm, skinnesang, bygningsarbeider, tog-lyder. Denne kombinasjonen av klassisk musikk, opera (med nyskrevet libretto), teater, kinoens melodrama og Bergensbanenes historie smeltes sammen til en organisk form fordi de alle har elementer av hverandre.